I det perspektivet vi anlegger her- sterkt påvirket av Bruno Latour og aktør-nettverksteori, er ekspertviten ikke den eneste sannheten om verden vi befinner oss i, men en standard for hvordan observasjoner ved hjelp av tekniske praksiser og standarder kan reduseres i kompleksitet (samtidig som reduksjonen skal være reversibel), slik at den blir sammenlignbar med annen informasjon. Standardene og praksisene er i følge Latour ansett som «sanne» fordi de klarer å holde sammen et stort nettverk. Vitenskapelige kontroverser oppstår dermed når det foreligger uenighet rundt formen på disse felles praksisene og standardene fra laboratorium til laboratorium, universitet til universitet, land til land eller lignende - enten det handler om målepraksiser eller prosedyrer i laboratorie- og feltarbeid.
Andrew Barry påpeker hvordan felles tekniske praksiser og standarder- eller mangelen på disse, ikke bare spiller en sentral rolle i forskning men også spiller en økende rolle i utviklingen av industri og regjering (Barry 2006:240). Når Fødevarestyrelsen kan promotere Ø-merkede produkter som bærere av visse kvaliteter, er det fordi en lang rekke standarder og praksiser eksisterer og blir etablert- fra standardisering av mål for vekt til felles etablerte praksiser for vaksinering av dyr, som gjør det mulig å sikre at produksjonen av varene foregår etter de fastsatte krav og kriterier. Barry bruker begrepet “teknologisk sone” for å beskrive rom hvor ulikheter mellom tekniske praksiser, prosedyrer og former har blitt redusert, og felles standarder har blitt etablert (Barry 2006:39). Etableringen av en teknologisk sone som Ø-merket muliggjør og effektiviserer kommunikasjon om det samme på tvers av tid og sted, og transformerer samtidig identiteten til- og relasjonen mellom de produsenter, konsumenter, forhandlere, regulative institusjoner og forskere (blant mange andre) som innebefattes i sonen, samtidig som nye aktører mobiliseres (Barry 2006:242). Samtidig skaper etableringen og mobiliseringen av forskere og andre eksperter et potensielt grunnlag for vitenskapelige kontroverser.
De neste sidene beskriver Ø-merket som teknologisk sone generelt, og som kvalifikasjonssone, infrastrukturelle soner og meteorologiske soner, for å vise at etableringen av merket som infrastrukturelle soner hvor felles reguleringer er etablert skaper et grunnlag for vitenskapelig usikkerhet og kontrovers, som knytter seg til hvorvidt Ø-merket faktisk imøtekommer de kvalitetene merket står for. Usikkerheten bygger på manglende eller mangelfulle meteorologiske soner, det vil si vitenskapelig uenighet rundt hvordan man måler ulike aspekter av den teknologiske sonen. Disse spiller inn i en større kontrovers og bidrar til å holde den i live, hvor en rekke aktører, fra politikere til media til enkeltindivider til interesseorganisasjoner alle har sin oppfatning og mening om hvorvidt økologien og Ø-merket står for de kvalitetene det påstår. Makt, og evne til å samle nettverk og slik skape stabilitet rundt en forståelse er sentralt i en kontrovers dynamikk (Venturini 2010:4-5). Motpolen til den vitenskapelige uenigheten finnes i ø-merket som kvalifikasjonssone- hvor kontrollen av økologiske produkter også utgjør en garanti for at varene har de kvalitetene Ø-merket står for. Gjennomgangen gir med andre ord et bilde av dynamikken mellom usikkerheten og de fremhevede kvalitetene ved Ø-merket.
Andrew Barry påpeker hvordan felles tekniske praksiser og standarder- eller mangelen på disse, ikke bare spiller en sentral rolle i forskning men også spiller en økende rolle i utviklingen av industri og regjering (Barry 2006:240). Når Fødevarestyrelsen kan promotere Ø-merkede produkter som bærere av visse kvaliteter, er det fordi en lang rekke standarder og praksiser eksisterer og blir etablert- fra standardisering av mål for vekt til felles etablerte praksiser for vaksinering av dyr, som gjør det mulig å sikre at produksjonen av varene foregår etter de fastsatte krav og kriterier. Barry bruker begrepet “teknologisk sone” for å beskrive rom hvor ulikheter mellom tekniske praksiser, prosedyrer og former har blitt redusert, og felles standarder har blitt etablert (Barry 2006:39). Etableringen av en teknologisk sone som Ø-merket muliggjør og effektiviserer kommunikasjon om det samme på tvers av tid og sted, og transformerer samtidig identiteten til- og relasjonen mellom de produsenter, konsumenter, forhandlere, regulative institusjoner og forskere (blant mange andre) som innebefattes i sonen, samtidig som nye aktører mobiliseres (Barry 2006:242). Samtidig skaper etableringen og mobiliseringen av forskere og andre eksperter et potensielt grunnlag for vitenskapelige kontroverser.
De neste sidene beskriver Ø-merket som teknologisk sone generelt, og som kvalifikasjonssone, infrastrukturelle soner og meteorologiske soner, for å vise at etableringen av merket som infrastrukturelle soner hvor felles reguleringer er etablert skaper et grunnlag for vitenskapelig usikkerhet og kontrovers, som knytter seg til hvorvidt Ø-merket faktisk imøtekommer de kvalitetene merket står for. Usikkerheten bygger på manglende eller mangelfulle meteorologiske soner, det vil si vitenskapelig uenighet rundt hvordan man måler ulike aspekter av den teknologiske sonen. Disse spiller inn i en større kontrovers og bidrar til å holde den i live, hvor en rekke aktører, fra politikere til media til enkeltindivider til interesseorganisasjoner alle har sin oppfatning og mening om hvorvidt økologien og Ø-merket står for de kvalitetene det påstår. Makt, og evne til å samle nettverk og slik skape stabilitet rundt en forståelse er sentralt i en kontrovers dynamikk (Venturini 2010:4-5). Motpolen til den vitenskapelige uenigheten finnes i ø-merket som kvalifikasjonssone- hvor kontrollen av økologiske produkter også utgjør en garanti for at varene har de kvalitetene Ø-merket står for. Gjennomgangen gir med andre ord et bilde av dynamikken mellom usikkerheten og de fremhevede kvalitetene ved Ø-merket.